SI NEI TIL RUSKONTRAKT

Politiet ønsker at ungdommer skal inngå ruskontrakt eller ungdomskontrakt. Det bør de takke nei til. I en rapport fra KoRus Øst beskrives urinkontrollene som ufrivillige, invaderende og urimelig kontrollerende. Det er mange etiske og juridiske problemer med ordningen. Kontrollene utføres mens en voksen (ofte av motsatt kjønn) ser på. Dette er i strid med Helsedirektoratets retningslinjer, som stadfester at prøvene skal tas på en minst mulig krenkende måte.

Flere steder nekter helsesøstrene å samarbeide med politiet, noe som fører til at prøvene må tas ved private laboratorier. De er blant annet ukomfortable med å anmelde de som de skal «hjelpe» når de feiler en prøve. Mange får ikke annet enn en kort samtale på vei til toalettet. Kontroll fremstår som det sentrale – ikke å hjelpe.

Helsearbeidere i Bergen har sagt at ordningen ikke er reellt frivillig, da presset som utøves mot ungdommene er betydelig. Derfor ser man at det som ble solgt inn som frivillig ruskontrakt nå omtales som ungdomskontrakt av tilhengere av ordningen. Ruskontrakt er på mange måter en mer langvarig og strengere sanksjon enn et forelegg – den gjennomføres mot en gruppe som i mindre grad enn voksne er i stand til å forsvare seg selv.

Antakelig hadde man aldri godtatt et så inngripende tiltak, om det ikke ble hevdet at det var et frivillig hjelpetiltak. Det er vanskelig å se for seg at alle som blir tatt virkelig har et rusproblem, og man reagerer ikke tilsvarende overfor ungdom som drikker alkohol. FNs kontor for menneskerettigheter har anbefalt at man slutter å straffe mindreårige for narkotika og Verdens helseorganisasjon at man slutter med tvang og ufrivillige urinkontroller. Da er det et tilbakeskritt å bytte ut straffen med en annen kritikkverdig ordning, som i tillegg skjer med straff som ris bak speilet.

Vi er kjent med at noen ungdommer synes det er fint å kunne si til vennene sine at de går på urinprøver for å si nei når de blir tilbudt rusmidler, mens andre synes det er en krenkende ordning. Problemet er at det er umulig å vite hva de egentlig mener, så lenge presset mot dem er såpass stort. Man vet heller ikke om ruskontraktene virker, eller om ungdommene begynner å ruse seg igjen etter kontrakten er fullført.

Det er de mest ressurssvake som oftest ikke klarer å gjennomføre kontrakten. Da oppstår et rettssikkerhetsproblem, idet de får dobbel straff. I tillegg kan man aldri vite om en ungdom som går på ruskontrakt virkelig har sluttet med rusmidler; mange forsøker å lure urinprøvene ved å bruke farligere stoffer som ikke vises. Cannabis gir ikke overdose eller akutte skader, men kan påvises i mange uker; farligere rusmidler kan ofte bare påvises i noen dager eller ikke i det hele tatt.

Som en konsekvens av dette, bør foresatte og ungdommer si nei til ruskontrakt, og heller ta et forelegg. Om man allerede er på ruskontrakt, bør man avbryte den. Riksadvokaten er tydelige på at ungdom har lov til å foreta et selvstendig valg om å si nei. Vandelsanmerkningen byr ikke på problemer med innreise til USA, slik det blir hevdet, og for de aller fleste yrker og utdanninger som krever politiattest forsvinner den etter fem år. Om man virkelig har et rusproblem, finnes det frivillig hjelp å få andre steder. For eksempel hos Uteseksjonen i OsloTrondheim, Bergen eller Drammen, som har gode og frivillige tilbud for hasjavvenning, eller gjennom å be fastlegen om henvisning til psykolog.

Noen saker i mediene om ruskontrakt:


Bør jeg/ungdommen min velge frivillig ruskontrakt eller forelegg?

Det er såpass mye som er kritikkverdig med ordningen med ruskontrakt, at vi generelt anbefaler både ungdom og foreldre å si nei til ruskontrakt på prinsipielt grunnlag. Dersom du allerede har valgt ruskontrakt, og mistrives med hva du utsettes for, anbefaler vi deg å benytte deg av retten til å avbryte ruskontrakten. I realiteten er ruskontrakt en strengere og mer langvarig straff enn et forelegg. Dersom ungdom har et rusproblem, finnes det langt bedre måter å håndtere det på enn den kompromissløse krenkelsen av privatliv og integritet en slik ordning medfører.

Vi har vært i kontakt med Riksadvokaten, som har sagt at ungdom må få sjansen til å gi et informert og reellt samtykke: «Slike reaksjoner betinger imidlertid, som kjent, samtykke fra ungdommen og eventuelt dennes verge. Det er frivillig å samtykke, og et samtykke skal være reelt og «informert» (dvs man skal vite hva det innebærer). Vi har ikke grunn til å tro at politiet ikke er meget godt kjent med dette og/eller opptrer i strid med dette», har førstestatsadvokat Guri Lenth oppgitt på epost til Normal.

Ungdom eller foreldre kan altså ikke utsettes for utilbørlig press eller trues med andre sansksjoner dersom de velger bot og anmerkning på rullebladet i stedet for ukentlige urinkontroller, og ungdom harrett til å selv velge å si nei og ta en bot i stedet. Det betyr at uansett hva foreldre, lærere eller politi sier, så kan du si nei og ta et forelegg og en anmerkning på rullebladet. Det er ikke tillatt å gi noen andre sanksjoner utover dette.

Føler du at du har blitt urettmessig behandlet i forhold til valget av eller gjennomføringen av ruskontrakt, anbefaler vi å klage. Ifølge Riksadvokaten kan man klage til Statsadvokaten eller Politidirektoratet: «Det avhenger nok litt av grunnlaget for ordningen om ruskontrakt, om den er knyttet til en påtaleunnlatelse eller om den ikke er det. I førstnevnte tilfelle følger klageretten av straffeprosessloven § 59a nr. 2. og klagen går til overordnet påtalemyndighet (statsadvokaten i regionen). Hvis ikke kontrakten er knyttet til en påtaleunnlatelse, er det en avtale med politiet, og jeg vil tro at klageretten følger det «polisiære» sporet (politimester/Politidirektorat)» opplyste statsadvokat Anders Blix Gundersen ved Riksadvokaten på epost til Normal 21/3/2016.

Helsesøstere som føler seg presset inn i en politirolle har flere steder nektet å gjennomføre kontraktene. På mange måter representerer urinkontrollene en krenkelse av retten til privatliv, som er nedfelt i menneskerettighetenes artikkel 12. Også ungdom har rett på privatliv. Det å ta regelmessige prøver under oppsyn er en intimitetskrenkende sanksjon som kan oppleves som mer ubehagelig og traumatisk enn å ta et forelegg og bli ferdig med saken. Om kontrakten brytes sitter ungdommen også igjen med dobbel straff, noe som medfører et rettssikkerhetsproblem.

Ungdom har beskrevet kontraktene som «ufrivillige, invaderende [og] urimelig kontrollerende», og har blant annet uttrykt misnøye med ting som å måtte blotte seg regelmessig for en av motsatt kjønn, å bli hentet av sivilpoliti på skolen, å bli presset til å angi andre ungdommer, å bli presset inn i kontrakten uten egentlig å ha et rusproblem, å måtte diskutere «abstinenser» de ikke har, å bli sett ned på og stigmatisert av personell og medelever.

I Helsedirektoratet sin veilederfor rusmiddeltesting heter det at: «Prøvetaking skal skje med respekt for prøvegivers integritet så langt dette er mulig. Prøvetaker må være oppmerksom på at prøvetaking kan oppleves krenkende og må derfor legge forholdene til rette slik at situasjonen blir minst mulig belastende for prøvegiver.»Hva som oppleves som krenkende kan være individuelt. Å måtte ta prøvene foran en av motsatt kjønn er noe som eksempelvis kan oppleves som krenkende.

Seksjon for helse og omsorg i Bergen kommune er blant de som har kritisert ordningen med ruskontrakt for ikke å være reellt frivillig. Flere har også pekt på at rustesting kan presse ungdom mot hardere stoffer eller farlige syntetiske cannabinoider, da disse ikke lukter og ofte ikke fremkommer på urinprøver. I en rapport fra KoRus fremkommer det en rekke juridiske og etiske problemstillinger med ordningen.

Betydningen av en anmerkning på rullebladet er kraftig overdrevet; du kan fortsatt reise til USA selv med en slik anmerkning. Det som hevdes om at man ikke kan reise til USA, er feil; det er bare å ikke oppgi informasjonen når man søker om visum. Amerikanske myndigheter har ikke mulighet til å sjekke. Dette vet vi fordi vi kjenner mange som har vært i en slik situasjon. Dessuten får man visum selv om man har anmerkning på rullebladet for cannabis og er ærlig om det når man søker, såfremt fem år har gått siden lovbruddet. Visumsøknaden vil ta noe lenger tid (et halvt år, eller noe mer). Det at man i det hele tatt spør om narkotika ved innreise til USA, har blitt kritisert for å være en diskriminerende og foreldet praksis.

For de aller fleste yrker er det å ha bruk og besittelse av cannabis på rullebladet uproblematisk. Forholdet vil ikke fremkomme på de fleste vandelsattester etter noen få år, da det er begrenset hva som kommer med for de yrkene som krever slik attest (og det er bare noen få). Du vil fortsatt kunne jobbe som lærer, for eksempel. Det er bare et lite antall yrker der det kreves såkalt uttømmende politiattest, der absolutt alle forhold er med; herunder stillinger i politi, etterretning, diplomati og i militæret. Og det er ikke sikkert bruk av cannabis i ungdommen vil hindre deg i å få selv disse jobbene, da det blir en skjønnsmessig vurdering og dette er et område som er i utvikling.

Eksperter mener at cannabis kan være skadelig, men at farene har blitt overdrevet. De fleste som bruker cannabis i ungdommen går det også bra med, selv om det frarådes (forskning tyder på at regelmessig bruk før man er 17 er mer skadelig enn for voksne). Dersom valget om å ta ruskontrakt tas under press og avgjørelsen også er basert på det synet på cannabis som ble fremmet før, der det ble fremstilt som langt farligere enn det er, så bør man kanskje spørre seg om man gjør det rette. Vi presser vanligvis ikke ungdom som blir tatt i å drikke alkohol til å gjennomgå denne typen rustesting, og cannabis beskrives av forskere som noe mindre skadelig enn alkohol. Målet helliger ikke alltid middelet.

Man må spørre seg om inngrepet regelmessig rustesting medfører står i forhold til det at personen har brukt cannabis. Dersom det er snakk om en ungdom som ikke har brukt cannabis ofte fremstår inngrepet som overdrevet. Og dersom det er snakk om en ungdom som virkelig har et rusproblem, risikerer man å forverre situasjonen ved å drive dem over på farligere stoffer eller ut i utenforskap gjennom forsterket stigma. Man vet heller ikke om kontraktene har den virkningen de som forsvarer dem ønsker; nemlig langvarig rusfrihet. For alt vi vet, kan det hende bruken gjenopptas ved kontraktens slutt, eller senere i livet, for noen kanskje med fornyet iver.

Dersom det er snakk om en som har et problem med cannabis, så finnes det andre former for hjelp som er mindre krenkende, som har vel så gode resultater. Å simpelthen sende vedkommende til psykolog kan hjelpe; avhengighet skyldes som regel andre problemer, og når disse løses opp i reduserer folk ofte bruken av seg selv.

Det er lite sannsynlig at denne sanksjonsformen hadde fått gjennomslag hadde den vært forsøkt introdusert som formell straff, på grunn av dens omfang og hvor inngripende den er. Når den blir introduset som «frivillig» vil den bli gjennomført med sosialt press som virkemiddel mot en gruppe som i mindre grad enn andre er i stand til å forsvare seg selv, og de som utsettes for sanksjonen mister de beskyttelsene andre straffeforfulgte har. Det er i det hele tatt grunn til å være svært skeptisk.