Normal Norge sitt standpunkt i spørsmål om straffereaksjoner for bruk, besittelse eller kjøp av ulovlige rusmidler er at Normal er kategorisk motstander av å benytte straffereaksjoner.
Å ta stilling til en oppmykning av straffesporet ved forslaget om forenklede forelegg er forunderlig, all den tid selve oppmykningen har en iboende erkjennelse av straffens manglende preventive effekt på ulovlig rusbruk. At de som har et pågående avhengighetsforhold til ulovlige rusmidler skal fritas for en straffereaksjon, er ikke bare en erkjennelse av at straff ikke forebygger rusbruk, men også en aksept for straffens skadelige effekt på individet.
Det er derfor beklagelig å observere at myndighetene ser ut til å ha tatt inn over seg noen viktige poenger i en langvarig debatt om straff på rusfeltet, men fortsatt tviholder på behovet for å tilnærme seg brukere av ulovlige rusmidler med harde virkemidler.
Bruk av forenklede forelegg i såkalte brukersaker støttes, men med forutsetning om at det likestilles med andre forenklede forelegg, altså at det ikke fremkommer på politiattester eller lagres i reaksjonsregisteret. Poenget med forenklede forelegg er at de som ilegges denne straffen ikke skal møtes med konsekvenser på et senere tidspunkt, men at saken avgjøres når det forenklede forelegget er gjort opp.
Normal Norge er derimot kritisk til den bestemte strafferammen, som i ytterste konsekvens kan føre til fengsel, og derfor er Normal også kritisk til at mengdegrensene for forenklede forelegg er satt for lavt og bøtesatsene for høyt.
Det er ingenting som tilsier at nedslagsfeltet til politiets innsats mot ulovlige rusmidler vil føre til endringer i demografien som rammes hardest og oftest av håndhevingen av loven. De med dårligst råd og de mest utsatte og sårbare vil fortsatt oftere rammes. For mange er en bot på 1 500–3 000 kroner en betydelig sum av den totale økonomien.
Mengdegrenser er i seg selv heller ikke en god markør for å avgjøre om mengden er til egen bruk eller ikke.
Å gi politiet adgang til å benytte undersøkelser av tegn og symptomer som grunnlag for å vurdere videre rusmiddeltesting er svært problematisk. Påliteligheten til metoden er omdiskutert, og utvalget bak NOU 2024:12 understreker selv at lovreguleringen ikke innebærer noen anerkjennelse av at metoden gir et relativt pålitelig svar på om en person har inntatt narkotika.
Når en slik undersøkelse samtidig kan inngå i grunnlaget for å beslutte om det skal tas spytt-, urin- eller blodprøve, mener Normal Norge at usikkerheten ved metoden må tas på alvor.
Normal Norge har kartlagt og tidligere kommunisert at politiets bruk av tvangsmidler i sammenheng med etterforskning av brukersaker kan føre til skader på individet, føre til økt rusbruk og i ytterste konsekvens gi økt selvmordsfare for den som rammes.
Det er derfor under enhver kritikk at myndighetene gir grønt lys for bruk av tvangsmidler i brukersaker når Riksadvokaten tidligere har avdekket og presisert grensene for den omfattende og uforholdsmessige tvangsmiddelbruken som hadde utviklet seg i slike saker.
Det er etter Normal Norges syn ikke grunnlag for å mene at inngripende tvangsmidler for å bevise egen bruk av narkotika står i et rimelig forhold til alvorligheten i handlingen som skal etterforskes. Politiet har operativt demonstrert en manglende evne til å praktisere en slik forholdsmessighetsforståelse tidligere.
Politiet nyter en mye sterkere innflytelse som forebyggende aktør opp mot sårbare miljøer i de tilfellene der publikum ikke er redde for dem.
Normal Norge har registrert eksempler på dette det siste året, der brukersaker i all hovedsak har vært nedprioritert. En tilsynelatende heldig utvikling som nå saboteres fra politisk hold.