UNGASS

Bent Høie mottar oppropet fra brukerorganisasjonene

BtarO.jpg
Den 1. mars ble det arrangert dialogmøte mellom myndighetene og det sivile samfunn i anledning det internasjonale toppmøtet om narkotikapolitikk, UNGASS, i april. På møtet overleverte Arild Knutsen oppropet fra brukerorganisasjonene, som krever avkriminalisering av besittelse og bruk av rusmidler. Helseminister Bent Høie gjentok at avholdsorganisasjonen Actis er det norske sivilsamfunnets representant internasjonalt, en avgjørelse som provoserer mange, og som har blitt kritisert på lederplass i Dagbladet i etterkant. NRK laget et innslag om møtet der Høie og Knutsen blir intervjuet.
BtarO
Normal sin uttalelse på møtet Normal kontaktes jevnlig av fortvilede mennesker som på ulike måter rammes av kriminalisering, stigma og ulike systemovergrep som følge av at cannabis er forbudt.
 
Nå som cannabis er iferd med å bli lovlig utlandet, mener vi nrske myndigheter umiddelbart må avkriminalisere bruk og besittelse til personlig bruk uten nye og inngripende sanksjoner.
 
Norge bør vise vei internasjonalt og gå inn for å legalisere cannabis med streng regulering, For eksempel gjennom spesialutsalg slik vi allerede gjør med alkohol gjennom vinmonopolmodellen.
 
90% av de som bruker cannabis har ingen andre problemer enn at de er kriminalisert, og bør få være i fred. De som får problemer, bør tilbys frivillig hjelp.
 
Human Rights Watch mener forbudet mot bruk strider mot retten til privatliv og uavhengighet. Verdens helseorganisasjon, UNAIDS, FNs høykommisær for menneskerettigheter og spesialrapportøren for retten til helse mener kriminalisering av bruk strider mot retten til helse, og ønsker forbud mot tvangsbehandling og en slutt på ufrivillige urinkontroller.
 
Det er absurd at regjeringen velger å utvide bruken av narkotikaprogram og ruskontrakter, som i myndighetenes egne rapporter karakteriseres som ufrivillige og som er basert på krenkende og inngripende urinkontroller gjort under oppsyn.
 
Ennå mer absurd er det at man skryter av tiltakene både hjemme og i utlandet, som om man fører en progressiv politikk, når det motsatte er tilfellet.
 
Normal, som representerer den største gruppen personer som bruker illegale rusmidler i Norge forventer i fremtiden å bli tatt på alvor og bli inkludert i utformingen av ruspolitikk. Vi kommer til å fortsette å holde norske politikere og byråkrater ansvarlige for det de sier og gjør hjemme og i utlandet.

Tryllekunstnerne i Wien

TryllekunstnerneIllustrasjon-1024x509.png

Det første man tenker på når man hører om «alternativer til straff» for narkotika er å bytte ut straffen med noe annet. I Norge, derimot, mener regjeringen og dens meningsfeller at vi ikke trenger å fjerne straffen. Ifølge dem, har vi allerede alternativene på plass. TryllekunstnerneIllustrasjon-1024x509

Den norske delegasjonen i forberedelsene til FN-toppmøtet om narkotikapolitikk som arrangeres i april (UNGASS) deltok i desember på flere møter i FNs narkotikakommisjon i Wien i Østerrike. Der skryter av de nye alternativene, som de mener er løsningen: narkotikaprogram og ruskontrakt. I tillegg hevder de at behandling bør være og er frivillig og at sivilsamfunnets deltakelse i det politiske arbeidet må styrkes. Norge ønsker å fremstå som et foregangsland, og fortelle andre land hva de bør gjøre.

For oss fremtoner dette seg som en stor bløff. For i myndighetenes egen gjennomgang av de nye alternativene til straff, fremstår de hverken som vellykkede eller frivillige. Dessuten har ikke Normal blitt spurt om vi ønsker å delta i det politiske arbeidet.

Narkotikaprogram med domstolskontroll Narkotikaprogram er et av tiltakene regjeringen skryter av. Enkelte med rusproblemer som ellers ville fått ubetinget fengsel kan velge arbeidsrettede tiltak i stedet om de godtar jevnlige urinkontroller. I en gjennomgang av 115 domfelte som fikk velge narkotikaprogram fremkommer det at bare 34% fullførte. To døde. Selv om resultatet er litt bedre enn i andre land, er det ikke godt nok. Det fungerte best for de som allerede var mer ressurssterke. De med alvorlige og sammensatte problemer ble enten ikke ansett som passende, eller droppet ut. Allikevel hevdet den norske FN-delegasjonen den 10. desember at de: «når de som er vanskelige å nå og behandle».

De som ikke fullførte, ofte på grunn av en positiv urinprøve, måtte sone hele eller deler av den opprinnelige straffen. For noen betød det altså strengere straff. «Det knytter seg derfor et rettssikkerhetsspørsmål til soning etter brudd», skriver SIRUS.

Drug Policy Alliance, den ledende reformorganisasjonen på verdensbasis, har spurt hvor realistisk det er å forvente at de som dømmes til narkotikaprogram ikke sprekker, når nettopp det å sprekke er et symptom på rusavhengighet. Man kan også spørre seg om det er etisk forsvarlig å straffe noen for sykdomssymptomer.

«Frivilligheten» ble også kritisert: det kan «stilles spørsmål ved hvor reelt samtykket til [narkotikaprogram] er når alternativet er flere års fengsel», skriver SIRUS i sin rapport.

Ruskontroller av ungdom Den andre typen alternativ til straff, ruskontrakt, gir ungdom mulighet til å slippe rulleblad og forelegg om de godtar ukentlige urinkontroller i inntil ett år. Dette er nå det anbefalte alternativet for unge førstegangsovertredere, og analyseres i en rapport fra KoRus. Også her fremkommer det at det er de ressurssterke som lykkes. Ungdom med større problemer, ofte på Oslos østkant, opplever ruskontrakt som en straff og det er mange som ikke gjennomfører. De som behandler dem mener det er feil tiltak.

Det er en rekke juridiske og etiske problemstillinger med ruskontrakt. Det informeres ikke alltid tilstrekkelig om at det er et kontrolltiltak som medfører straffereaksjon ved positiv prøve. Urinkontrollene gjøres under påsyn, noe som kan føles ubehagelig og krenkende. For noen ungdommer gjør det at de ikke klarer å ta prøvene. Andre drikker så mye før prøvetaking at prøvene blir utvannet, kanskje for å klare å ta prøven, og straffes for dette, da utvannet prøve kan regnes som positiv. I tillegg rapporteres det i mediene at ruskontrakt har presset ungdom mot farligere syntetiske stoffer.

Politiet legger press på helsesøstre ved skolene for at kontraktene skal gjennomføres av dem. Gjennomføringen virker tilfeldig og inkonsekvent. Mange helsesøstre ønsker ikke slike kontrolloppdrag og er ikke komfortable med å rapportere ungdom som avgir positiv prøve til politiet. Derfor gjøres kontroller enkelte steder på private laboratorium. Det er ikke uvanlig at det ikke tilbys samtaler eller bare en kort samtale på vei til toalettet. Urinkontrollene fremstår altså som det sentrale, ikke å hjelpe.

Det kan virke som det har oppstått en angiverkultur, der venner og foreldre (ofte i beste mening) «initierer» ruskontrakt for andre. Dette kan gi en såkalt «net widening»-effekt, der mange som ikke ville kommet i kontakt med rettsvesenet ellers, gjør det. Transform Drug Policy Foundation er blant organisasjonene som har advart mot en slik virkning av feilaktig implementerte reformer.

Vi vet ikke om ungdom som har gått på ruskontrakt gjenopptar bruk etter kontrakten er utløpt. Det er stort sett anekdotisk bevis som har blitt trukket frem i mediene for å forsvare at de virker. Også for ruskontrakt har «frivilligheten» blitt kritisert, da presset på ungdommene er betydelig. Ifølge rapporten: «urinprøvene kan oppleves som ufrivillige, invaderende, urimelig kontrollerende eller til og med som en form for sanksjon».

På mange måter fremstår altså ruskontrakt som en strengere og mer inngripende sanksjon enn forelegg og rulleblad.

Upåvirket av kritikken Tilsynelatende upåvirket av kritikken hevdet den norske FN-delegasjonen i Wien i en sidesesjon om alternativer til straff den 10. desember at «all behandling i Norge er frivillig, ikke obligatorisk».

Dette er en spesiell påstand. Selve definisjonen på tvang er at noe gjøres under trussel om straff. Og når UNAIDS, FN-organet som jobber mot hivepidemien, anbefaler at «alle former for tvungen rus- og HIV-testing og behandling bør byttes ut med frivillige alternativer» er det underlig at regjeringen velger å satse på ufrivillige urinkontroller som det sentrale i «hjelpetilbudet». Og attpåtil utvide bruken av tiltakene, slik de gjør med opptrappingsplanen for rusfeltet.

Dessuten er det store flertallet av de som bruker narkotika ikke i målgruppen for alternativene, og vil fortsatt straffes på vanlig måte.

Mangel på reell brukermedvirkning Noe annet den norske FN-delegasjonen har gått i bresjen for, er å inkludere de som bruker narkotika i det politiske arbeidet: «De som bruker narkotika må få bidra til sluttdokumentet. Interesseorganisasjoner er uunnværlige når det gjelder å tilby ekspertise og belyse spørsmål», ble det hevdet i en spesialsesjon i Wien den 9. desember.

Det er merkelig at regjeringen hevder dette, all den tid de stort sett lener seg på Actis, som organiserer mange av avholdsorganisasjonene og er klart motstandere av enhver oppmykning av lovgivningen. Actis og deres medlemsorganisasjoner har høstet kritikk for å ikke inkludere aktive brukere og tillater ikke medlemmer som ønsker avkriminalisering eller regulering av stoffer innenfor loven.

Ruskontrakt og narkotikaprogram kan kanskje være riktig tiltak for enkelte. Det finnes suksesshistorier. Men det løser ikke grunnleggende problemer med forbud. Vi kan hindre ungdom i å bruke rusmidler og på en bedre måte hjelpe de som kommer på skråplanet med mer demokratiske metoder som fornuftig regulering, styrket ettervern og frivillige og tilgjengelige hjelpetilbud. Nederland er et godt eksempel. De har ifølge Europeisk overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk det best utbyggede tilbudet for hasjavvenning i Europa. Og det er flittig brukt, selv uten overhengende straffetrussel.

Verdens helseorganisasjon anbefalte i 2014: «Land bør jobbe for å utvikle politikk og lover som avkriminaliserer injeksjon og annen bruk av narkotika, og på den måten, redusere bruken av fengsel» og «forby tvangsbehandling». Human Rights Watch mener at forbudet mot bruk «krenker retten til privatliv og uavhengighet, som er grunnleggende for alle rettigheter».

Poenget med å inkludere brukere må være å høre stemmene til de som er negativt påvirket av dagens politikk. I et demokrati bør minoriteter komme til orde og har også krav på grunnleggende rettigheter. Når den internasjonale kritikken er såpass sterk, er det uredelig av tryllekunstnerne i Wien å hevde at brukerrepresentasjon er viktig, uten å inkludere oss, som representerer den største gruppen brukere av illegale rusmidler i Norge – cannabisbrukerne.

Hensikten bak de internasjonale anbefalingene er å redusere stigmaet mot de som bruker narkotika slik at de inkluderes i samfunnet. Ikke-problematiske brukere, som utgjør det store flertallet, bør få være i fred (for cannabisbrukere gjelder dette rundt 90% av brukerne). De som har problemer skal våge å oppsøke hjelp.

Det oppnår man ikke gjennom nytale og alternativer som ikke fungerer. Dersom regjeringen hadde tatt internasjonale anbefalinger på alvor, hadde de jobbet for å avkriminalisere narkotika etter modell fra Portugal eller Nederland, som trekkes frem som gode eksempler av Verdens helseorganisasjon. Eller gått ennå lenger, og valgt å regjere i markedet gjennom en regulert legalisering. Og de hadde inkludert Normal, Foreningen for Human Narkotikapolitikk og EmmaSofia i større grad i FN-arbeidet, ikke bare de som er enige med dem.

En kortere utgave av dette innlegget har vært publisert i Morgenbladet.