Anmeldelser

Grunnsten om rus – i ny utgave

HO300Rusforskeren Hans Olav Fekjær har nylig sluppet en ny utgave av boken Rus. 441 sider. En liten mursten. Det vil si... Å kalle den en mursten er ikke å yte boken rettferdighet.

Grunnsten føles mer riktig, for i det norske rusfeltet er det på mange måter det både forfatteren og boken representerer. Fekjær har nesten femti års erfaring på rusfeltet, og har jobbet både for Oslo kommune og Blå Kors som overlege.

Boken favner bredt, og dekker både alkohol og andre rusmidler. Fekjær har valgt å fokusere på fag, ikke politikk. Allikevel er det ikke uten grunn at Normal viser til ham såpass mye. For uavhengig av hva man måtte mene om cannabis setter Fekjær skapet på plass. Det er ikke til forbudstilhengernes fordel.

Noen velvalgte utdrag, som illustrerer dette:

«Sett i lys av dette erfaringsmaterialet er helseadvarsler om narkotika påfallende unyanserte ('Stoffet kan gi ...') i forhold til helseadvarsler om alkohol. Forskjellen er politisk betinget, den kan ikke forklares med ulikheter ved stoffene.» (s. 216)

«Det kan skyldes at de har brukt mye cannabis, men det kan også være uttrykk for at de som bruker mye har vært mer avvikende og har hatt flere risikofaktorer i utgangspunktet.»

«Det ble lenge hevdet at cannabisbruken førte til et 'amotivasjons-syndrom' der brukeren mistet interessen for skole og arbeid. Dette er ikke bekreftet ved forskning og skyldtes trolig brukermiljøet, ikke cannabis i seg selv.»

«Dersom cannabisbruk hadde vært en relativt viktig årsak til psykose, burde vi sett en tydelig økning av psykoseforekomsten i de siste 50 årene, ettersom antall europeere som har brukt cannabis, har økt fra nesten ingen til rundt 50 millioner. Noen slik økning er ikke observert, tvert om er det i denne tiden registrert en nedgang i schizofreni i USA og flere europeiske land»

«Årsaksforhold for psykoser er et vanskelig spørsmål. På 1800-tallet måtte legene ved Gaustad sykehus oppgi psykosens årsak, og det som oftest ble oppgitt, var masturbasjon. Legene spurte inntil de fant noe som de regnet som sykdomsfremkallende. I de siste tiårene synes en tilsvarende metode å ofte være brukt for å påvise at ulovlige stoffer er årsak til psykose.» (s. 200-201)

«Hvis en ungdom med gode skoleprestasjoner, godt sosialt nettverk og få personlige problemer prøver hasj, kan vi praktisk talt se bort fra risikoen for at han blir narkoman ... De velkjente risikoene for stoffmisbruk (f.eks. skolevansker, atferdsvansker, mobbing) predikerer stoffmisbruk bedre enn prøving av hasj» (s. 96)

«Mens ulovlige stoffer oftest skildres dramatisk som djevelske fiender, blir alkoholvarer stadig omtalt som 'den gylne drikk' (øl), den gode vin eller 'de edle varer' (brennevin)» (s. 328, om rusmidler i media)

Fekjær tar også opp ting som avholdsorganisasjonenes motstand mot skadereduksjon, innholdstesting av ecstasytabletter og organisasjonene på rusfeltet. Virker det interessant? Da fortjener boken en plass i bokhylla. Den er lettlest og et godt oppslagsverk for hele familien.

Den nye utgaven sier ikke veldig mye som er annerledes i forhold til cannabis og helseadvarsler om rusmidler i forhold til den som kom i 2009. Fekjær har funnet frem noen nye aktuelle undersøkelser, og forklarer forskjellen på korrelasjon og kausalitet slik at det er mulig for mannen i gata å forstå det. Mange som er motstandere av rusreform overser gjerne beleilig disse nyansene når de presenterer sine «fakta» om cannabis. Vi kan ikke gjøre annet enn å takke Fekjær for å ikke gå på akkord med forskningens mål om empiri og sannhetssøken.

Den farlige gode kraften

5771862_3185676-209x300.jpg

5771862_3185676-209x300Mathiesen leverer i sin nye bok, som jeg har hatt den glede av å lese i julen, en solid kritikk av en kraft i det norske samfunnet som vi vanligvis anser som ufarlig. Og lanserer samtidig et nytt ord. Omsorgsindustrien. Blå Kors, Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen er de største aktørene. Tre kristne organisasjoner. Å markedsføre seg som en god kraft er en del av forretningsmodellen. Media brukes bevisst. Bevillinger gis uten tilstrekkelige anbudsrunder og de slipper unna kritiske blikk. For hvem ønsker å være mot «godhet»? Samtidig motsetter bransjeorganisasjonen Actis seg vitenskapsbasert innovasjon: «De fremstår nærmest som en ren nei-fløy, og en forlengelse av Kristelig Folkeparti samt den eldste og mest konservative delen av Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Nei til sprøyterom, nei til avkriminalisert værested for narkomane, nei til utdeling av metadon, Subutex og heroin. Nei til det meste annet enn avhold» skriver Mathiesen.

Mathiesen peker i sin kritikk av bransjen særlig på ettervernet, som han mener rett og slett ikke er på plass. Dermed får vi et svingdørsystem, der omsorgsindustrien tjener på at folk ikke kommer seg ut av situasjonen de er i.

Andre ledd i rusomsorgen får også gjennomgå, og Anlov viser blant annet til hvordan det at Frankrike tillater fastlegen å gi substitusjonsmedisin antakelig har resultert i dramatisk lavere overdosetall enn vi har.

Uenigheten mellom reguleringsbevegelsen og avholdsbevegelsen trekkes frem som et hinder for fremgang. Anlov mener at styrket ettervern er en sak man bør kunne enes om og kjempe for. En riktig tanke, som vi bør lytte til.

«Legalisering og oppmykning har tradisjonelt vært forbundet med hasj-aktivisme uten særlig gjennomslag eller troverdighet» skriver Mathiesen.

Man må anta at det er Normal Anlov sikter til. Eller Gateavisa. Anlov har åpenbart rett. Det er bare å innrømme at aktivismen før Arild Knutsen ikke fikk gjennomslag. Om det skyldes hvordan den ble gjennomført eller samfunnets ennå sterkere negative syn på narkotika den gang, er en annen sak. Det er ikke enkelt å hevde at man er et offer for kriminalisering når folk anser deg som en smittefare.

Noe jeg kunne ønsket meg av boken var at det store flertallet som bruker rusmidler uten å ha problemer med bruken ble viet noe mer plass. Dette er en undereksponert gruppe og både Johann Hari (aktuell med «Chasing the Scream») og Magnus Linton (aktuell med «Knark») diskuterer det i sine respektive bøker.

Men det gjør ikke noe. Det at Anlov har våget å riste den tidligere uangripelige omsorgsindustrien litt i grunnvollene er såpass prisverdig og betimelig at boken bare er en glede, uansett. Og selv om Anlov i likhet med Linton ikke fremstår som utpreget liberal, er han tilhenger av å forsøke avkriminalisering og statlig regulering av cannabis. Kriminalisering fremheves som noe som forsterker utenforskap.

Dermed er jeg solgt.

Godt nyttår!

Knark, en svensk historia

linton-235x300.png

Magnus Linton, svensk forfatter bak boken Knark, en svensk historia

«Drottning Silvia får hjälp ner från sin plats på scenen. Och leds ut.»

Magnus Linton har nettopp forklart hvordan den svenske dronningen nærmest besvimte etter å ha sett Kevin Sabet sin presentasjon om hvordan marihuana er i ferd med å legaliseres i USA.

Silvia innledet forbudstilhengernes konferanse i Sverige, World Forum Against Drugs og gjentok familiære svenske visjoner om «a drug free society» og nulltoleranse. Men unikt denne gangen er at nesten hver innleder nevner reguleringsbevegelsen som tidligere i stor grad har blitt ignorert.

«Ska världen ge upp? Eller ska världen bli drogfri?»

«Hon säger det med pitchad emfas, och bara tre minutter inn på tvådagerskonferansen har hon intagit den position, eller snarare ton, som under dagerna som följer ska prägla hela eventet: defensiven, underläget. Överallt i Münchenbryggeriets konferenssalonger på Söder Mälarstrand vilar dessa dagar en känsla av att fäktas mot en motståndares oerhörda, närmast chokerande, offensiv

Knark-216x300Linton sin eksaminasjon av svensk narkotikapolitikk er akkurat som Johann Hari sin bok «Chasing the Scream» en undersøkelse av hvordan Nils Bejerot (det svenske svaret på Harry Anslinger) grunnla en menneskefiendtlig politikk som skapte et skille mellom «de» og «oss». Hvordan skadereduksjon ble ansett å akseptere narkotikabruk. Hvorfor det svenske samfunnet kunne akseptere det, og hva i svensk kultur som kan forklare det.

I motsetning til Hari fremstår ikke Linton som utpreget liberal. Også Linton beskriver inngående forskjellige personlige møter og skjebner, og da særlig møtet med et svensk behandlingsapparat som kaster ut folk for «sidemisbruk» og som motsetter seg evidensbasert behandling. Med mange dødelige utfall. Forfatteren spør hvor mange som har dødd på grunn av den repressive svenske narkotikapolitikken. Han forklarer hvordan stigmaet og svart-hvitt-tankegangen har ledet narkotikabrukere til å bli utestengt fra samfunnet såvel som at man har behandlet hverandre dårlig i svenske familier. Boken konsenterer seg i stor grad om opiatavhengige og deres familier sine utfordringer, og er derfor en meget god bok for alle som er berørt av – eller interessert i, denne problematikken.

Haris kampskrift: «Chasing the Scream»

chasing-the-scream-3-202x300.png

chasing-the-scream-3-202x300Chasing the Scream: The First and Last Days of the War on Drugs kan best beskrives som et kampskrift som motiverer til å jobbe for en narkotikapolitisk revolusjon. I en drivende historie om narkotikakrigens opprinnelse, eskalering og seneste utvikling er Hari både personlig og politisk. På veien viser han et sett med menneskeskjebner, og forsøker å binde dem sammen. Crack-dealeren, barnet som uskyldig befant seg i skuddlinjen og heroinisten som startet et opprør mot myndighetene i Vancouver, for å nevne noen. Harry Anslinger, selve arkitekten bak forbudspolitikken, er en rød tråd i hele historien. Hari har gått gjennom Anslingers personlige notater, og gir oss et unikt blikk inn i sinnet hans. Hans rasisme, hardhendte og udemokratiske metoder og dobbeltmoral beskrives inngående. Den sterkeste av disse historiene handler om hvordan han var medvirkende i den svarte jazzsangerinnen Billie Hollidays død gjennom å nekte henne metadon mot slutten av livet, og hvordan han systematisk gikk etter henne for å hindre henne i å synge sanger om svart frigjøring.

Et annet gjengangstema er hvordan både samfunnet og de som bruker ulovlige rusmidler har mest å tjene på at de behandles som medmennesker, og hvordan riktig medisinering er helt nødvendig for opiatavhengighe. Til slutt skisserer Hari løsninger på situasjonen vi har havnet i. Han forklarer hvordan krigen kan avsluttes. Også her gjennom personlige møter og konkrete forslag om legalisering med ulike reguleringer for hvert stoff. Og det er da det virkelig går opp for meg at boken er et kall, et kampskrift som motiverer leseren til å gjøre noe med situasjonen. Hari avslutter boken med å peke leseren i retning de organisasjonene man kan involvere seg i for å akselerere endringene.

Hari var i Oslo i slutten av november 2014, og holdt foredrag på Chateau Neuf i regi av Morgenbladet, Fritt Ord og Natt & Dag m.fl. Han ga ikke samme foredrag som alle andre steder, men hadde tydelig forberedt seg godt og flettet inn lokalkunnskap. Du kan se foredraget her. Normal hadde en hyggelig lunsj med Hari på Theatercaféen da han var i Oslo der vi utvekslet historier og tanker. Det blir spennende å se om han bruker noe av dette i sitt fremtidige arbeid.