Norske tilstander; Rettighetsorientert Rusreform

I våres møtte statsledere fra hele verden i FNs ruspolitiske organ, Commission on Narcotic Drugs (CND), for å diskutere internasjonal ruspolitikk og hvordan skade fra produksjon, distribusjon og bruk av rusmidler kan minimeres. Samtidig er Norge godt i gang med sin egen rusreform, hvor helsefeltet skal ta over der justis har feilet og fokuset på menneskerettigheter er større.

Signalene fra sivilsamfunnet tas på alvor

Normal Norge har nylig publisert en litteraturstudie som dokumenterer omfattende og systematiske menneskerettsbrudd i forbindelse med håndhevingen av norsk lovgivning relatert til cannabis, det vi omtaler som kontrollskader. På bakgrunn av disse funnene, har vi i disse dager levert en formell klage til FNs høykommissær for menneskerettigheter. Vår rapport henvises også til i paperet Cannabis & Sustainable Development som ble presentert under CND 2019. Ved helsedepartementets eget CND dialogmøte som ble avholdt i Oslo tidligere i år minnet Normal Norge den norske delegasjonen om at uten en reell avkriminalisering, og med fortsatt stigmatisering av det brede spekter av brukere av cannabis, vil mange av de negative konsekvensene, som i stor grad diskriminerer basert på kjønn, klasse og etnisitet, opprettholdes.

Det er med glede vi ser at helseministeren tar signalene fra det sivile samfunn på alvor. Ministeren uttalte til Narkotikakommisjonen at tiden er inne for å se kritisk på tilnærmingen samfunnet har hatt til mennesker som bruker illegale rusmidler og at vi som samfunn må enes om at ruspolitikk handler om mennesker. Ruspolitikk handler om å redusere skade på verdenssamfunnet, nasjoner, regioner og samfunn som påvirkes av bruk og handel med illegale rusmidler. At et helseperspektiv er absolutt nødvendig og at det er på høy tid å slutte å straffe brukere av illegale rusmidler. Han påpekte videre at gamle vaner er vonde å vende og en endring krever politisk vilje og handling. Vi trenger politisk vilje for å sikre tilgang til medisiner, minimere lidelse for enkeltindivider, vi trenger politisk vilje til å respektere grunnleggende menneskerettigheter og for å implementere rettssikkerhet og likhet for loven 

Systematisk diskriminering basert på kjønn, klasse og etnisitet

Hovedfunnene i vår studie viser en systematisk diskriminering på grunnlag av etnisitet, klasse og kjønn, oftest på bekostning av unge gutter og menn fra familier med vedvarende lavinntekt og med minoritetsbakgrunn fra Asia og Afrika. Dette er intet nytt, men det denne studien dokumenterer for første gang er at denne diskrimineringen gjennomsyrer systemet fra første kontakt med politi, gjennom rettsvesen, inn i fengsel, under og etter endt soning. Diskrimineringen kommer også tydelig frem i behandlingstilbudene, hvor særlig minoritetskvinner er så å si fraværende. At disse faktorene undergraver ikke-diskrimineringsprinsippet, selve grunnlaget for både internasjonal menneskerettslovgivning og det norske samholdet, er like uomtvistelig som det er graverende.

Det er altså de allerede mest marginaliserte og utsatte gruppene som blir hardest rammet, dette er blant de største utfordringene knyttet til cannabisforbudet. På sikt undergraver dette også den allmenne rettsfølelsen: Når en fjerdedel av den voksne norske befolkningen har prøvd cannabis minst én gang, får det en helt tydelig og veldig uheldig signaleffekt når kun få utvalgte grupperinger faktisk blir straffeforfulgt for dette. Eller som Janne Stømner, leder for Oslo politiets forebyggende enhet, uttalte til NRK i fjor sommer i forbindelse med Ung i Oslo-undersøkelsen som viste at cannabisbruken øker mest på vestkanten mens arrestasjonene skjer på østkanten: “vi har et nært samarbeid med ungdom [fra vestkanten] og med skolene...men det blir i andre fora.” 

Videre marginalisering- og kriminaliseringsprosesser er blant de mest gjennomgående konsekvensene vi ser i litteraturen, alle skolebokeksempel på det kriminologen Hedda Giertsen beskriver som at “[vi] straffer fattigdom og nød.” Dette blir en selvbekreftende, nedadgående spiral, hvor selv individer som dømmes for grovere narkotikakriminalitet kan mer tydelig betegnes som sterkt sosialt marginaliserte heller enn organiserte kriminelle. Noe av det mest oppsiktsvekkende her, er at denne stigmatiseringen og marginaliseringen kommer som en direkte konsekvens av forbudet mot cannabis. Samtidig tyder indikatorer på at dette har lite preventiv effekt på videre cannabisbruk.

Truer tillitsforholdet mellom pasient og lege

Et annet funn som også tidligere har blitt satt søkelys på i media er tilbakekalling av førerett i forbindelse med cannabisbruk; denne er uavhengig av ruspåvirket kjøring, vilkårlig, geografisk betinget og med potensielt vidtfavnende negative konsekvenser. Alt dette forsterkes av den utenomrettslige kontrollreaksjonen en slik tilbakekalling faktisk representerer. Helsepersonells meldeplikt i denne sammenheng har forrang for taushetsplikten, med potensielt store negative konsekvenser for retten til helse. Denne meldeplikten er også preget av vilkårlighet, og truer dermed likhetsprinsippet. For å hindre denne vilkårligheten anbefaler vi at meldeplikten avsluttes i sin nåværende form. En slik meldeplikt må kun gjelde i de mest graverende tilfeller, der andres helse og sikkerhet er direkte truet. Det er et stort problem at pasienter ikke kan diskutere egen bruk av cannabis med legen uten å frykte sanksjoner. I tillegg fratar dette legen grunnleggende relevant informasjon om pasientens helse, truer tillitsforholdet mellom pasient og lege og undergraver således også retten til optimal helse. Særlig i distrikts-Norge kan tap av førerett komme med svært alvorlig sosiale, utdanningsmessige og profesjonelle konsekvenser. Her også er det lite som tyder på en preventiv effekt av nåværende praksis, en praksis som oppfattes mer som en tilleggsstraff enn som trafikksikkerhetsmessig vurdering.  

Menneskerettigheter må sitte i førersetet

Det er enighet blant et samlet norsk ruspolitisk interessefelt om at menneskerettigheter må sitte i førersetet i den kommende rusreformen. Vi håper derfor disse funnene ikke blir oversett i den prosessen vi nå er inne i på rusfeltet. Myndighetene ser som sagt ut til å lytte, men uten konkret handling og endringer i praksis blir det ikke mer enn honnørord og tomme løfter med menneskelige og samfunnsmessige omkostninger vi rett og slett ikke har råd til å fortsatt bære. Skal Norge fortsatt være en leder på menneskerettsfeltet må vi ikke bare feie for egen dør, men ta på alvor alle rettigheter - også de som tilhører samfunnets svake og utstøtte - og ikke minst i håndhevingen av eksisterende lovverk. Med rusreformens rettmessige fokus på skadereduksjon, er tiden inne for å ta kontrollskader på alvor; vi må begynne og snakke om kontrollskadereduksjon.

Karl Nafstad, styremedlem Normal Norge

Ester Nafstad, styremedlem og daglig leder Normal Norge