Den farlige gode kraften

5771862_3185676-209x300.jpg

5771862_3185676-209x300Mathiesen leverer i sin nye bok, som jeg har hatt den glede av å lese i julen, en solid kritikk av en kraft i det norske samfunnet som vi vanligvis anser som ufarlig. Og lanserer samtidig et nytt ord. Omsorgsindustrien. Blå Kors, Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen er de største aktørene. Tre kristne organisasjoner. Å markedsføre seg som en god kraft er en del av forretningsmodellen. Media brukes bevisst. Bevillinger gis uten tilstrekkelige anbudsrunder og de slipper unna kritiske blikk. For hvem ønsker å være mot «godhet»? Samtidig motsetter bransjeorganisasjonen Actis seg vitenskapsbasert innovasjon: «De fremstår nærmest som en ren nei-fløy, og en forlengelse av Kristelig Folkeparti samt den eldste og mest konservative delen av Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Nei til sprøyterom, nei til avkriminalisert værested for narkomane, nei til utdeling av metadon, Subutex og heroin. Nei til det meste annet enn avhold» skriver Mathiesen.

Mathiesen peker i sin kritikk av bransjen særlig på ettervernet, som han mener rett og slett ikke er på plass. Dermed får vi et svingdørsystem, der omsorgsindustrien tjener på at folk ikke kommer seg ut av situasjonen de er i.

Andre ledd i rusomsorgen får også gjennomgå, og Anlov viser blant annet til hvordan det at Frankrike tillater fastlegen å gi substitusjonsmedisin antakelig har resultert i dramatisk lavere overdosetall enn vi har.

Uenigheten mellom reguleringsbevegelsen og avholdsbevegelsen trekkes frem som et hinder for fremgang. Anlov mener at styrket ettervern er en sak man bør kunne enes om og kjempe for. En riktig tanke, som vi bør lytte til.

«Legalisering og oppmykning har tradisjonelt vært forbundet med hasj-aktivisme uten særlig gjennomslag eller troverdighet» skriver Mathiesen.

Man må anta at det er Normal Anlov sikter til. Eller Gateavisa. Anlov har åpenbart rett. Det er bare å innrømme at aktivismen før Arild Knutsen ikke fikk gjennomslag. Om det skyldes hvordan den ble gjennomført eller samfunnets ennå sterkere negative syn på narkotika den gang, er en annen sak. Det er ikke enkelt å hevde at man er et offer for kriminalisering når folk anser deg som en smittefare.

Noe jeg kunne ønsket meg av boken var at det store flertallet som bruker rusmidler uten å ha problemer med bruken ble viet noe mer plass. Dette er en undereksponert gruppe og både Johann Hari (aktuell med «Chasing the Scream») og Magnus Linton (aktuell med «Knark») diskuterer det i sine respektive bøker.

Men det gjør ikke noe. Det at Anlov har våget å riste den tidligere uangripelige omsorgsindustrien litt i grunnvollene er såpass prisverdig og betimelig at boken bare er en glede, uansett. Og selv om Anlov i likhet med Linton ikke fremstår som utpreget liberal, er han tilhenger av å forsøke avkriminalisering og statlig regulering av cannabis. Kriminalisering fremheves som noe som forsterker utenforskap.

Dermed er jeg solgt.

Godt nyttår!